Vi befinner oss et stykke ut i coronatida, i slutten av mars 2020. Folk oppfordres til å ikke ferdes, og pålegges å ikke overnatte, utenfor egen kommune. Lykkeligvis for mange turglade folk i Kristiansand, hadde kommunen blitt slått sammen med to nabokommuner ved årsskiftet. Radiusen var utvida. Nå kunne en overnatte og traske rundt til Søgne og Songdalens yttergrenser, en ikke tiltenkt konsekvens av den absurde kommunereformen.
Det var over 8 år siden de to randesundske og egdske individene Åsmund og Olav, boende innenfor Kristiansands nye grenser, hadde hatt sin siste fylkesgrensetur, hvor de hadde gått opp grensa mellom Aust-Agder og Vest-Agder for å dokumentere den for ettertida. Det hadde foregått i dagsetapper og i overnattingsetapper, i alle slags terreng, over myrer og vann, i kratt og buskas, i steinrøyser og skrenter, på vidder og i kulturlandskap, langs gjerder og grensesteiner. Ei grense på ca. 30 mil. Heile ekspedisjonen tok 6 år, men det er den første historien. Her kommer den andre. Olav ringer Åsmund:
Olav Øy, vi skulle ikke tatt å gått opp den nye kommunegrensa til Nye Kristiansand?
Åsmund Jo, kanskje det..
Olav Tenkte det kunne vært litt gøy, men æ ved ikke….
(litt lang pause til å være på telefon)
Åsmund Det er 16 mil..
Olav Å, det er såpass? Er kanskje litt langt?
Åsmund Ja, eller det er 16,5.
Olav Det er jo litt langt, men det hadde jo vært gøy..
Åsmund Ja, det hadde jo det.
Kommunegrensa til nye Kristiansand følger, som alle grenser, grensene mellom eiendommer, mest i utmark, og det vil si at de er atskilt med grensesteiner eller byttesteiner, altså en stein på høykant, og en støttestein (vitner) på hver side som holder midsteinen oppe. Andre grensemarkeringer er steingjerder, strømgjerder, bekker, og mange steder rette linjer mellom topper, og mange plasser er det også satt ned grensepåler i aluminium, der hvor grensene er gått opp av offentlige instanser som jordskifteretten og annet.
Olav Å henne skal vi begynne?
Åsmund Nei, æ ved ikke
Olav Grensa i Randesund/Høvåg har vi jo gått opp før, så det er kanskje litt kjedelig å begynne der. (Åsmund var ikke med på de etappene, men i coronatiden snakker vi bare om vi)
Åsmund Ja, det æ kanskje det. Skal vi begynne i andre enden da?
Olav Ja, ække det greitt?
Åsmund Ja, æ dikke det?
Søndag den 5. april om morraen, sånn i 9-tida kommer vi til Rona, ved Salthaug, heilt øst i gamle Søgne kommune. Bilturen frå veikrysset Kristiansand er en grei oppladning, sjølv om det ikke er så lett å holde både 1 og 2 meters corona-avstand inne i en bil, men vi tar det igjen når vi komme ut i naturen. Sjåføren som skal hente oss et sted seinere på dagen, sitter i alle fall i baksetet, og får god avstand i mellomtida.
Olav studerer grensas møte med land 
Ronevannet
Kommunegrensa begynner ute i havet, sånn 2 nautiske mil uti der, men vi er ikke så nøye på sjødelen. Kanskje ei annen gang, med kajakk. Grensa går også over ei lita øy rett ut i havgabet, Søndre Vassøy, men den kan vi ta seinere. Den er vel på 300 meter, og kan til slutt bli prikken over i-en, eller i dette tilfellet, pikniken over ø-en.
Grensa begynner altså i Rona, rett ved et lite nes innerst i ei grei bukt med noen sjøboder. Det står en grensepåle der, og vi sjekker utstyret, finner punktet på papirkart og kommunekart-app, og vi tar bilder og film. Det er viktig med dokumentasjon på sånne turer, for det er alltid noen som lurer på om vi har gått der vi sier vi har gått, og så er det jo mye interessant å filme og ta bilder av, som vi kan vise. Vi kommer til å gå på selve grensa, eller rett på sida, det kommer an på terrenget.
Første strekket er bare ca. 70 meter oppover langs en bekk, før vi kommer til et stort vann som vi må gå rundt. Grensa går i en rett strek over Ronevannet, og bare mulig å følge med båt, eller til fots når det er vinteris. Å gå rundt et vann kan være strabasiøst. Nå er det strabasiøst i seg sjøl å gå på ei grense, men et vann setter jo klare begrensninger i veivalg rundt.
Denne gangen gikk det bra, sti store deler, og allerede begynner naturens herligheter å åpenbare seg. Det jungelaktige, det uforutsigbare, skarpgrønn mose, uforutsigbare myrer, store trær, små trær, velta trær, og busker og kratt og vekster i alle fasonger og varianter, og de utallige veivalgene en må foreta: Skal vi gå opp her, eller skal vi gå opp der, kan vi gå over her, eller skal vi gå rundt, kommer vi oss ned her, eller må vi gå ned der borte, er det for vått her, eller går det greit?
På andre sida av vannet finner vi grensepunktet, og følger den oppover et lite skar, hvor vi kommer over noe ramsløk som vi plukker med til å ha på nista. Grensa går videre bratt oppover i et platåaktig landskap, og vi må klyve og ta tak i små trær og fjellnabber for å komme oss opp. Etter et par hundre meter med kraft og puls er vi opp på en høyde. Vi ser havet der ute, og vi er i en lys, åpen furuskog, noe av det beste terrenget som finnes når det gjelder, stemninger og framkommelighet. Vi finner grensesteiner, har lyse utsikter og grensegangerlivet er herlig.
Grensebolt i grønne omgivelser 
Stein på stein
Men etter at en har vært på topp, går det alltid nedover igjen, og i vakkert lettgått terreng. Jeg drømmer meg litt bort og kommer litt langt til venstre, mens Åsmund, som har kart-appen, holder seg mer mot høyre, og jeg må ta meg inn igjen. Da ser jeg noe som beveger seg i lia på andre sida av skaret. En mann i anorakk som går med stav. Det er folk her altså. Noen ganger blir en overrasket over å se folk.
Vi kommer ned i ei steinur med velta trær, må stige over og under, og klyve opp og klyve ned. Og der, plutselig ved mine grensegangerføtter, som står på en svær kampestein, står det en grensestein. Der som ingen skulle tru og mein, at nokon kunne sette en grensestein. Jeg varsler Åsmund som kommer og tar bilde, før vi stavrer oss videre. Vi ser at vi skal bratt oppover igjen, gjennom et stilig og spektakulært skar, en miniutgave av den typen som indianere angriper blekansikt-konvoier i, i alle fall i tegneseriebladet Sølvpilen. Skaret er to meter bredt, og har også en grensestein midt i. Stilig, stilig.
Etter at vi kommer til en topp, skal en som sagt nedover igjen og vi skrenser nedover i bratt terreng, hvor vi må holde oss fast i greiner og steiner og se hvor vi setter føttene. Vi kommer til et lite rundt tjern, i en dal heilt for seg sjøl. Det er bare fuglene som høres, og det er som en åpenbaring, som i et hemmelig amfi.
Her tar grensa ca. nitti grader mot øst, og vi følger den opp et nytt breit skar. Grensa går oppe i ei ups, en skrent, men vi går på nedsida. Her er det store steiner og ei ur, vi finner noe som kunne ha vært en bra steinalderboplass under noen store kampesteiner, men som antagelig er et sted for rådyr, elg eller noe, med flatt jordgulv og kampesteiner til tak. Vi vil skjære av fra grensa opp mot høyre, og ta en matpause på Eidsveden, et passelig kjent utsiktspunkt rett ved. Vi sjekker først et sted å gå opp, men det blir for vilt og usikkert, går litt til, og finner en passelig grei skrent å forsere, og havner plutselig på en brei og fin sti. Det er som å komme ut på europavei etter kjerrevei.
Eidsveden er, som navnet sier, en gammel ved, en del av det gamle vedesystemet langs kysten, hvor en tente en ved, et bål, (sikkert med ved, men det har ingenting med saken å gjøre tror jeg), for å sende signal videre østover eller vestover og varsle ufred og sånne greier. Her står det ei gammel åpen vakthytte fra krigen, som en kan gå inn i, og som har både ovn og sengeplasser til bruk i nøden. Men vi er ikke i nød, og vi skal ikke på hytta, sjøl om den ligger i kommunen vi bor i, noe som er lov på denne tida i corona-tida. Det er fint vær, og vi setter oss ute på noen benker ved varden på toppen, og spiser niste med ramsløk. Utsikten til hav og skjærgård er superb, og godt før øyne og psyke når en har gått lenge inne i skog, kratt og steinur.
Vi er ikke aleine. Det kommer folk, det er jo en kjent topp dette, og sabla fint. Vi kommer i prat med noen, og prater om både det ene og det andre, om hva vi holder på med, om hvor vi skal gå, og veier og stier, felles bekjente og løst og fast. Når en tenker på hvor mye en kan få ut av en samtale med noen som en treffer tilfeldig, burde en ofte sørge for å treffe på noen tilfeldig folk å begynne å prate. Ny innsikt, ny kunnskap og av og til nye vennskap kommer veltende og sigende.
Vi går tilbake til grensetraktene, og må opp ei kneik for å treffe på selve grensa igjen. På toppen av kneika oppdager Åsmund at han har mista telefonen. Ups! Ikke bra. Han har heldigvis lyden på, og jeg begynner å ringe til ham. Han finner telefonen nedi kneikeområdet. Det er fint at en kan ringe til hverandre når det trengs.
Vi finner grensa og følger den, det går selvfølgelig ned en skrent igjen, vi har jo nettopp vært på en topp, så det er jo ikke nødvendig å skrive lenger, men det som er verd å skrive noe om er steingjerdene. De som en finner inne i skogen, som er gjengrodde, som ikke lenger har en funksjon som gjerde, men som markerer grensa og forteller om noe som har vært. Steingjerder som går litt opp og ned, bortover, litt sammenrast, fortsatt intakt, og full av mose, og av og til med trær som har velta over. Vi følger grensegjerdet. Det er nydelig.
Vi ser en kjerrevei framme til høyre, som også varsler at vi kommer til bebodde område. Eid. Det begynner å helle nedover i terrenget, vi ser en vei, hus og hører barnestemmer. Gjerdet viser fortsatt vei, i tillegg til sånne grensepåler i aluminium. De er ikke så vakre, men de er nå der. Vi kommer ned til vei, og en grensestein med navn på gamle kommuner, også mellom Vestre og Østre Eid. Å komme til en sånn stein etter lengre tid i ulendt terreng, er som å få en premie. En sterk kontrast til å gå på grensa i skogen, og streve og bale og følge seg som en premiedust.
Grensa videre går stupbratt opp et forholdsvis massivt fjellparti. Vi må vurdere, men vi har erfaring fra sånne. Erfaringa er at det er lettere framkommelig enn det ser ut til, og at vi alltid finner en vei. Nesten litt sånn at Gud er med oss, i dette tilfelle grenseguden, men vi må alltid vurdere, for og imot, ved Eidsveden vurderte vi en skrent, men så at den var for risikabel, og valgte noe mer moderat. Nå ser vi et skar som vi tenker ser greit ut. Vi må ta av noen meter fra grensa.
Det er litt bratt, brattere og stupbratt. Vi kommer opp takket være små busker som en kan holde seg i, og at fjellet er såpass knudrete, at vi får tatt tak i det flere steder. Vi kommer alltid opp, og vi kommer alltid ned igjen. Nå er vi kommet opp, og vi kommer til et steingjerde, en fortsettelse av det vi var på. Det er fint. Det er poetisk. Etter en så strabasiøs oppgang som vi nettopp hadde, er det å gå langs et steingjerde i småkupert terreng, som en veldig meningsfull og fortjent idyll.
Vi går lange trekk med steingjerder. Mange steder har det åpninger, nesten som luker. Vi lurer på hvorfor det er sånn. Vi lurer på om hva gjerdet har vært brukt til. Om det er til dyr, og i tilfelle hva slags dyr. Vi snakker om vi skal se i bygdebøkene om det står noe der, men bygdebøker er litt kjedelige, og det er ikke så nøye. Noen ganger er det like fint å fabulere, som å finne ut. Vi må ta en ny pause. Vi finner en liten åpen knatt. Pauser er bra. Også de som en strengt tatt ikke trenger, men som gir overskudd, og hvor en kan ta seg litt inn og ikke la seg lulle inn i altfor ambisiøse planer om hvor langt en skal gå. I en sånn pause kan vi tenke klart, og finne ut at vi kan bli henta der hvor vi neste gang kommer til en vei.
Skog er skog, og skog er ikke skog. Vi følger steingjerder og kommer til en tett granskog, det er idyllisk, det er noe med lyset og fuglesangen, og over neste drag kommer vi til den magiske skogen. Det er noe spesielt med lyset. Det er eikeskog med høye stammer, nesten uten greiner, og på bakken er det ingen busker og kratt, bare flatvokst. Det må ha vært et beiteområde, et gammelt kulturlandskap. Det er magisk. Vi må stoppe opp, gå sakte, og stoppe opp. Det er usedvanlig. Det er usedvanlig fint. Det er en grensegangers privilegium. Å komme til slike magiske steder som ikke står på kart. Men det tar ikke pusten fra oss. Det som kan ta pusten fra oss er stupbratte skrenter som vi går opp.
Etter den magiske skogen, svinger grensa 90 grader til høyre, over et lite høydedrag før terrenget stuper nedover igjen. Det er frodig i skogen. Det er mye mose. Mose rimer på kose, noe som blir mer nærliggende i coronatider, hvor en skal holde avstand til alle utenom de en deler hus med. Vi kommer ned mot bebyggelse igjen, og vi kommer til noe som kanskje må være den største konsentrasjonen av ramsløk-enger. Ramsløk, Nordens hvitløk. Ramsløk kan være noe en går forbi, som alt annet på bakken i skogen, eller noe som en kan oppdage og plukke med seg. Alt som en trenger. Åsmund graver fram noen kladeiser til å ta med seg hjem og plante i hagen.
Vi kommer ned til et jorde, og grensa er tydelig mellom dyrka mark og ei eng. Den er også tydelig med noen grensesteiner på en liten høyde som heter Byttingshaugen, som kommer av at der er det grensebytte. Deretter er grensa en bekk, hvor det er masse små fisk i som piler gjennom vannet. Vi kommer til vei. Vi kommer til Fuglekjær. Vi kommer til en vei, og til et veikryss, og vi er kommet til veis ende. Til veis ende, som neste gang er veis begynnelse.
Kjekt å lese 🙂
Flott at dere er igang igjen! Det er generellt altfor lite grensegang og grensebeskrivelse på nett og i media. Bra at NRK ga det litt sendetid.