Sist gang kom vi halvveis over et jorde, og gikk langs høyre side av bekken. Nå går vi bortover resten av jordet, på venstre siden av bekken. Rett framfor oss er det en stor skrent vi skal opp, og vi har snakka litt om åssen vi skulle forsere den. Der skrenten begynner er det masse ramsløk. Åsmund har bestemt seg for å ta med seg en del ramsløk hjem i dag, men det er jo litt tidlig på turen, og det skal jo bæres med på en slags nennsom måte. Vi kommer sikkert over noe seinere, noe vi ikke gjør, men det visste vi ikke da.
Vi ser an skrenten, vurderer to løyper, en enkel rett opp, og en litt bratt og usikker til venstre fram på kanten. Vi velger den på kanten, men når det er to meter igjen av den, ser vi at den blir for farlig. Vi snur, og sklir tilbake til den som går rett opp.
Vi går veien rundt i en bue og tilbake til nabben der hvor grensa går. Der står grensebolten. For noen tiår siden gikk det mest i grensesteiner og gjerder, men etterhvert går det mer og mer i bolter i tillegg, når jordskifteretten og de ulike myndighetene har vært inne og centimetermålt. Da kommer de med boltene sine, og slår dem ned der grensa sikkert går. De slår dem gjerne ned i gamle grensesteiner og grensemarkeringer. Det er ikke så vakkert. Bolt på stein, det blir smør på flesk, men i en hard variant. Men de er nå der, og alt blir kanskje overflødig jo mer gps tar over. På grenseturer som våre, gjelder det å ha et bra grensesteinblikk, og et bra bolteblikk. Vi får trening i det, og en tur består av mange små oppdagelser.
I dag begynner altså grensa mest med bolter og går også over i steingjerde etter hvert. De sørlandske lave mosegrodde steingjerder, men mange åpninger med hull i, og hvor vi stadig lurer på om de har hatt noen funksjon annet enn grenseskille. Hva slags dyr skulle en gjerde inn? Mye er gjengrodd, og trær har veltet over. Et sted er det en åpning så stor at Olav har lyst til å prøve å krype gjennom mens Åsmund filmer. Olav kryper og åler seg gjennom, og Åsmund filmer. Olav kommer gjennom, men jakka er ikke fullt så fin etterpå.
Et sted svinger grensa til høyre, mens Åsmund fortsetter rett fram. Olav lurer på det, men tenker at han enten bare skal finne et greit sted å gå, eller slå lens. Det blir snart litt vel langt avgårde
Olav Øy, å hen ska du? Grensa går jo her.
Åsmund Å, ja, gjør ho det. Æ trodde den gikk her.
Olav Nei, den går her. Den svingte av der henne istad.
Åsmund Å, ja. Er du sikker på det?
Olav Ja,
Åsmund Å, ja. Ja, selvfølgelig.
I dag kom Åsmund altså litt skeivt ut. Sist var det Olav. Olav har et papirkart, og det har Åsmund også, skrevet ut hjemme av Åsmund. Vi har også noen apper med kart, hvor vi skal kunne se hvor vi er i terrenget, men de virker ikke heilt i dag. De tar ikke inn signalet, så det blir litt famling, men det er fint terreng og fint vær, så litt famling er ikke så ille når det er så fint å være ute.
Vi går videre. Terrenget er lettgått, men ruta er litt kjedelig i dag på en måte. Lite overraskelser, og likt terreng. Men å gå langs et nedgrodd steingjerde er fint også, og en blir litt ærbødig. Et sted består gjerdet av to store flate heller på høykant, som også kan minne om to store gravsteiner. Vi prøver å ta en selfie mens vi står på kne bak hver vår helle. Det blir ikke så vellykka. Hva vi egentlig skulle med den selfien vet vi ikke, men det kunne jo sett litt stilig ut. Olav tenkte også at hellene så ut som gravsteiner, og vi kunne tatt selfie mens vi liksom lå foran hver vår, som to lik, men det hadde heller ikke blitt så bra. Det funker liksom ikke heilt å spille lik og å ta selfie samtidig. Hadde vi hatt med noen til å ta bilde, så kunne det ha funka.
Vi kommer til et strekk hvor det går en traktorvei på den ene sida, og hvor et tråkk krysser grensa. Det ser ut som det kan være hest, men vi ser ikke noen hester, så det kan jo være noe annet også, men fotavtrykket så ut til å være noe med hestesko. Åsmund lurer på om det kan være noen mennesker som går med tullesko, som er forma som hesteføtter. Olav svarer, ja, kanskje det, før vi går videre.
Steingjerdet er flott her, kunstferdig. Det er jo forskjellige stiler på gjerdene, sjøl om de i prinsippet er bygd på samme måte. Noen plasser ser det ut som noen har lekt seg litt, lagt steinene litt på skrå, fått det til å se litt kunstferdig ut, mens andre plasser er det bygd mer enkelt og etter boka, om noen har skrevet den boka da. Steingjerder er fint. Gjerde er et gjerde.
Der traktorveien tar av til venstre, ligger det en haug med oppkutta dekk bundet sammen med wire. Sånne som en legger over før en sprenger. Det ligger også knuste takstein som er lagt i veien som fyllmasse. Grensa fortsetter rett fram og oppover.
Vi kommer opp i høyden og i fint terreng, men snart er vi i menneskeprega områder igjen. Høyspentlinje på tvers. Der ligger det mye tømmer og kvist som bare er sagd ned, og blitt liggende. Det verste å gå i for en grenseganger. En kan bli stående fast i sånt, og det er hverken fint eller fint. Grensa svinger til venstre og følger høyspenten i omtrent 100 meter før den går vekk og videre. Vi skal krysse høyspenten en gang til i dag, for nå går vi grensa mot nordvest hvor den etter en snau kilometer snur og går parallelt tilbake varierende fra 100 til 200 meter lenger nord.
Vi roter litt ved et sted som heter Pilemyra, for her svinger grensa seg fram og tilbake veldig tett, og vi leiter og surrer, ser på kart og ser på app, som begynner å virke bedre, men vi finner ikke heilt ut av det, om vi har funnet riktig eller feil, men vi har i alle fall tråkka midt oppi det ei stund, så vi har jo vært der. Ikke lenge etterpå sitter vi på en liten fjellnabbe, der hvor grensa snur og går tilbake igjen. Vi spiser lunsj.
Vi hører svakt sus fra E39 som bare er litt over en kilometer unna, men mest av alt hører vi fuglene. Som en nabo har sagt: Det er på denne tida at en kan skille fuglelydene fra hverandre, før det blir for varmt i været og alle slags fugler kommer flyvende og syngende. Olav begynner å herme etter en fugl borte i høgget. De synger og plystrer samme to toner etterhverandre mange ganger. Etter et minutt synger fuglen noe mer komplisert, for liksom å vippe Olav av pinnen, sjøl om Olav sitter på en nabbe, og det sikkert er fuglen som sitter på en pinne. Plutselig er det som om den har kommet mye nærmere, så forsvinner den igjen. Den kom vel bort og forsikra seg om at det ikke var en av samme art som satt der, bare et av disse menneskene.
Vi går grensa parallelt tilbake i samme retning som vi kom fra, langs gjerder, over myrer, heilt til vi passerer høyspenten igjen, og grensa svinger ca 90 grader til venstre. Kort pause før vi må krysse ei myr. I enden av myra kommer vil til en bekk, og der. Der er det padder. Mange padder. Det er paddefestival. De svømmer, og holder på, og noen holder på med hverandre. Ei padde, det må jo være hann, holder på med ei hopadde bakfra. Jeg ser dem når jeg står en meter unna. De står heilt stille, som klistra sammen. Akkurat som om de har oppdage oss, og lurer på hva de nå skal gjøre midt i akten. Det kan se ut som om de later som om de ikke er der, for å få oss til å tro at det ikke er noe der, og går videre. Åsmund har også oppdage noen, filmer og tar bilder. Det er jo veldig fascinerende og stilig, men kanskje litt frekt å bare komme busende innpå. Vi tar bilder og filmer, fascineres, og går videre.
Bekken er for brei til å krysses, og det er for blaut i myra. Vi må gå langt rundt. På denne etappen har det vært mye myrer. Det er en kunst å gå i myr. Finne de plassene hvor det er fastest mulig, det er ofte på tuster som stikker opp, men som er vanskelig å holde balansen på. Det er nok god underholdning å se på to menn krysse ei myr som er litt for blaut, men det er ikke noen som ser på. Paddene var jo opptatt med sitt.
På fast grunn igjen kommer vi etter hvert opp i et skar, og når det flater ut står det på kartet at det er noe som heter Persteinen rett ved grensa. Vi slipper grensa og leiter etter Persteinen. Vi vet ikke hva det er, bortsett fra at det sikkert er en stein som er oppkalt etter en Per. Vi tipper kanskje at det er en heller, eller en spesiell stor stein med særegen formasjon. Vi leiter og leiter, finner ikke noe, men det er en fin dag å leite på, i et fint terreng med fuglesang. Til slutt finner vi noe vi tror kanskje er noe, noen steiner som ligger i en slags formasjon. Vi står og ser på det og prøver å få det til å bli noe vi kan forstå, tar bilde av det og fortsetter.
Grenseturen i dag består av lange rette strekk på kartet, mye gjerder og langs skar. Vi fortsetter i veldig fint terreng, flere myrkryssinger, og flere steder er det bare korte gjerdestrekk, ett sted er det bare omtrent et 2.5 meter langt gjerde midt oppå et flatt fjell. Det ser litt rart ut, men kan minne om en brudle, steinsettinger som et brudefølge lagde i gamle dager på vei over fjellet, en stein for hver person i følge. Men i dette gjerde er noen steiner så store at det neppe var tilfelle. Vi spøker med at det kanskje var en fyr som skulle bygge gjerde her, starta optimistisk med store steiner, men så fant han ikke flere steiner i nærheten, og ga opp.
Olav synes det var litt for lettgått i dag, og forserer et par skrenter, bratt opp og bratt ned, i stedet for å gå en lettere vei litt rundt.
På slutten av turen, på vei ned bratt terreng til veien, må Olav støtte seg på et gjerde med ene hånda, men en gjerdestein er laus, og ramler av i det bratte terrenget. Det er en stor stein, sikkert 150 kilo. Den faller rett ned mot beina til Olav, han får skrevet med beina, og steinen ruller gjennom. Åsmund er to meter lenger nede i skrenten, og de ser begge i samme øyeblikk at den ikke vil treffe ham, men det er nærme. Under en halv meter. Steinen deiser i bakken 3 meter lenger ned i et søkk. Kraftige saker. En påminnelse om at steiner og ting kan løsne og falle, og det gjør de også fra tid til annen. Vi ser mange plasser at steinblokker har løsna fra fjellet, men det er sjelden at det skjer når det er folk der. Åsmund oppdaga en sånn diger nedramla stein på starten av turen, og nå ramla en stein igjen. Gjerdestein denne ganga. Det var litt skummelt, men det skjedde så fort, at vi rakk ikke å si «se opp», «pass dæ» eller «uææ», så alt det ble usagt.
Vi kommer ned til vei, og blir henta. Hjemme googler Åsmund seg fram til at Persteinen er to steiner som er bundet sammen av en vidjekvist, og han viser bilde. Den så vi ikke. Eller det er mulig at vi så den, men vi visste ikke at det var den vi leita etter.
