Vi finner grensa og steingjerde med ei gang. Det er krattete og veldig småkupert. Det bor folk i et hus rett ved, og mannen der, eller kanskje dama, eller begge to, driver tydeligvis med ved, og sager ned litt sånn her og der, og holder på med ting. Vi har huset der på høyre side, det er tidlig langfredag, og de er ikke ute, bare hestene, tror det er tre stykker, som glor på oss fra bak gjerdet 100 meter lenger borte. Lurer på hva en hest tenker.
Når vi har passert husene kommer vi til bukta til et vann, Gåsevann, et idyllisk vann. Grensa går rett over bukta. Vi tar litt til venstre og går rundt. Det er en stille langfredag morra.
Vi finner grensesteiner og gjerder, og fortsetter noen høydemeter opp og ned før vi skal bratt opp. Vi må vurderer litt hvor vi går opp, tar litt til venstre og finner en fin heller. Vi finner mange av dem. Vi gikk nettopp forbi en også. Fjellhyller og eller store kampesteiner med hulrom under seg, plass til mennesker, men det går nok mest i dyr. Menneskene bor i hus og holder på med ting. Vi ser at jorda er trykket flat under hellerene, og hva vet vi? Her ligger det vel elg og rådyr i skjul og dvale. Hvor alle dyrene er nå, lurer vi på. De må jo være et sted. Vi ser spor og avføring overalt, eller ikke overalt, det hadde blitt litt voldsomt, men vi ser det så ofte at vi etterhvert ikke kommenterer det hver gang.
Vi kommer oss opp skrenten og over kanten til en flatere del. Å gå opp skrenter er en bra ting. Det går oppover. Det kan være tungt, og en må leite etter steder å sette beina, og steder å ta tak. Det gjelder å finne friske trær og busker som ikke gir etter. Vi må teste det før vi tar i, og om det holder, bruker vi dem i et løft og et skyv. Gir de etter kan vi falle bakover, og kanskje rase ned noen meter eller flere, og kanskje slå oss.
Vi kommer over i et lettgått terreng, men det er vanskelig å finne grensesteinene. Det er så tilgrodd. Steinene ble satt når det kanskje var mere dyr på beite, så forsvinner beitedyra, og ting gror igjen med mose og lyng, og steinene blir vanskelig å finne. Noen ganger stikker det en stein opp, og vi må sjekke. Hvis det kommer stein mot stein-lyd når vi rikker i den, er det mest sannsynlig en grensestein. Sånn leiter vi oss fram, prøver å finne dem, ser på gpsen, og ser i terrenget hvor det er naturlig at grensa går, som regel i ei ups, eller i ei rett linje mellom noen topper.
Vi kommer ned til en skrent, denne gangen skal vi ned. Det er skumlere enn å gå opp. Når vi skal ned er det vanskeligere å se hvor en kan sette beina, og det er mer risikabelt hvis en ikke får feste. Det går alltid greit, har gjort det til nå. Vi setter oss på raua, tar tak i tuster og kvister, sklir så sakte som mulig, og holder oss fast, og slipper oss kontrollert ned, i alle fall så kontrollert som det er mulig. Det er en kunst å komme seg fram på den måten. Noe en holdt på med mye i barndommen. En bruker hodet og kroppen samtidig, midt i skauen. En er ute i det med heile seg, raua og hauet.
Vi kommer til et sted hvor Olav tror vi skal komme til enden av et gjerde. Det er ikke et gjerde, men en skogsbilvei. Det visste Åsmund. Han kan det derre med kart. Olav tenker at han må skjerpe seg. Han har jo sett på en del kart nå, og det er vel mulig å se forskjell på gjerde og vei. Kommer nok av at på et kart han så på for den del år siden, var symbolet litt likt det som var på dette kartet for vei. Men om det var gjerde eller vei, noe var det, og det var en vei. Veien kom fra huset der vi begynte. Fyren der holder på med ting i skauen. Ved og sånn.
Vi skal opp en skrent igjen, og Olav velger en liten vrien oppstigning. Det er gøy å velge steder som en ikke er sikker på om går, men som en ser er mulig. Rett etterpå kommer vi til et juv. Juvene pleier alltid ha en vei ned, enten rett fram, litt til venstre eller litt til høyre, men ikke dette. Det går stupbratt rett ned, 6-7 meter. Deretter er det 5 meter flatt, før det går stupbratt opp igjen. Der er det noen fjellhyller og noen trær, som ser ut som skal gjøre det mulig å komme opp rett på grensa, sånn omtrent.
Vi må gå 30 meter oppover i terrenget, bratt opp, så skli ned i juvet, så ned til grensa igjen. Det er et stilig juv. Ikke ofte vi treffer på denne typen. Olav vil prøve å gå opp et vanskelig sted, på noen smale fjellhyller, hvor det er et par trær. Han tar fram et tau, tar en ende i kjeften, og resten i en kveil i lomma. Åsmund skal filme. Olav begynner å åle seg bortover ei fjellhylle, for å komme bort til et tre han kan holde seg fast i, og som kan gi støtte til å komme opp til neste fjellhylle. Han kommer seg bort, men det er smalt, og det er ikke lett, og det er veldig anstrengende å holde balansen og klare å manøvrere seg i forhold til treet. Han klarer det, men sekken kommer i veien. Han skulle selvfølgelig tatt av seg sekken og fått den opp etterpå. Han kommer seg i kil mellom treet og fjellveggen, og ser etter hvordan han skal komme seg videre. Det ser vanskelig ut. Han ser det blir for vanskelig. Det finnes enklere veier opp, så han må gi seg. Men så var det å komme seg ned igjen. Han må bruke tauet. Kveiler det to ganger rundt treet, og skal slippe seg ned de 2,5 metrene til hylla han starta på. Det går ikke så bra. Han tvinner to fingre fast i tauet, mens heile kroppsvekta drar ham nedover. Det er ikke alltid det er lurt å prøve på ting, men han får løfta seg litt med andre hånda, får frigjort fingrene og får sluppet seg ned. Det går bra. Det var verd forsøket. En må jo prøve for faen. Faen heller.
De kommer seg videre, lenger oppe i juvet. Det er noen svære kampesteiner der. Åsmund går først en vei Olav ikke ser, og Olav spør like etter hvor Åsmund gikk. Åsmund svarer at han gikk under, men da er Olav på vei over, og kan ikke se at det gikk en vei under. Da ringer telefonen. Det er en nabo. Han spør på en konstaterende måte om Olav har ringt. Men Olav har ikke ringt. Han er midt oppe på en kampestein i et juv på kommungrensa. Å, nei. Da har vel naboen sett feil da. Ja, han har vel det. Han spør hvor Olav er, og Olav svarer hvor han er. Da svarer naboen, ja det er vel der du er. Samtalen avsluttes, og Olav fortsetter bort til der Åsmund står.
De kommer til et platå, et høydedrag med god utsikt. Et sånt typisk nydelig og beskjeden egdsk topp, som ikke er merka på kartet, men som har god utsikt, og hvor en ofte kan finne rester av et bål eller to, fra lokale folk som har vært på tur. Det står ei gammel furu på toppen, som har daua, og som har greiner som bøyer seg og spriker i alle retninger. Det er trolsk og stilig. På vei forbi ser Olav at det er ei maurtue ved stammen, og at maurene har begynte å ete og tære og bygge, og tatt mer og mer av stammen. Den furua ryker.
De går videre, og det går litt opp og ned, men mest nedover. De finner ikke så mange grensesteiner her, bare noen rester, ting er grodd igjen, og hvis grensa ikke betyr så mye her, så er det vel ingen som bryr seg. Til slutt kommer de til en skrent, det går bratt ned, men det er vegetasjon og fjellhyller, så det er mulig å komme ned. Åsmund går først, han sklir kontrollert ned, men blir hengende i noen utstikkende ungtrær, og det gjelder å få med seg begge beina, og helst ikke et på hver side av et tre med flere greiner. Han manøvrerer og detter ned på neste fjellhylle, og tar til høyre og fortsetter ned en skrent med litt lause steiner og sånn. Det går bra. Olav neste. Han går i samme løypa, det går nesten bra, bra med kropp og lemmer, men jakka får en flerre. Kanskje han ikke skulle hatt den jakka på i dag, den bruker han jo ofte. Men flerra er flerra, og ei lita flerre ødelegger jo ikke heile jakke for faen.
De er ved enden av et vann, et stykke inn, i et søkk, i et myrområde, men som ikke er så vått. De labber over det, og Olav spør om de ikke skal ta en matpause snart, og det har Åsmund også tenkt på. De blir enige om å finne et sted på neste høydedrag. Grensa går på høyre side av en bekk, men det er vanskelig å finne ut nøyaktig hvor den går, og de går litt oppi og litt til høyre for den tørrlagte bekken, som er full av svære steiner og velta trær. De kommer til toppen, lurer på hvor grensa er, ser et gjerde, og velger å ta til høyre opp til et sted hvor det skal ligge et lite rundt vann som heter Nøkkheitjønn.
På kartet ser Nøkkheitjønn heilt rund ut, og så ligger det oppe på et platå. Litt sjelden og særegent. De går spente opp, det virker litt spektakulært, og så er de der. Det er virkelig spektakulært. Mesteparten av platået er bart fjell og lyngterreng, mens rundt tjønna er det myr, ei tjønn så stor i areal som en gammeldags skolegymsal. Den er virkelig veldig rund, heilt rund. Det er magisk, eller kanskje ikke magisk, men jækli stilig. Og poetisk. Og nøkkete. Vi står lenge og beundrer denne tjønna.
Vi ser etter en plass å spise, med utsikt gjerne, og går videre. Her er flere spesielle ting, som gjør heile platået til noe som får det til å rykke i ur-instinkter. En bålplass med fire sitteplasser rundt i hver sitt firkanthjørne. Det har stått der i mange år, og bålet i midten er gjengrodd med mose. Lenger borte er det en steinsetting. Kan se ut som grunnsteinsmuren på ei bitta lita løe, eller gjemmeplass. Åsmund har lest noe om det, men husker ikke heilt. Det er gammelt, og eiendommelig. Stilig, men nå må vi ha mat.
Det er vindstille. Det er sol. Overalt rundt ser vi skogkledte heier. Åsmund spiser brød. Olav spiser pannekaker iblandet havregryn.
Vi går tilbake, og passerer den runde Nøkkheitjønn. Stilig fortsatt.
Vi finner steingjerdet som vi oppdaget før vi skar av, og følger det nedover drøye hundre meter før Åsmund oppdager at vi er på feil kurs. Det gjerdet vi har fulgt er ikke grensa, det er en annen grense. Vi er ikke så mye ut av kurs, kanskje 40 meter, og tar oss greit inn igjen, og kommer til ei ny tjønn Paristjønn. Vi har lurt på det navnet, ingenting som minner om Paris her, men kan det være tjønna til Pari? Men det er fint, gjerdet treffer Paristjønn i den ene enden, og vi må gå rundt for å komme til grensa på andre sida. Olav går først, så blir Åsmund igjen og filmer og tar litt bilder. På vei rundt ser Olav to padder i vannet, og tenker på de paddene vi så for 2 dager siden. Kanskje det egentlig heter paringstjønn?
På andre sida er det ikke noe gjerde, men Åsmund tar et par bilder av Olav, og like etter kommer de opp på et høydedrag til et nytt steingjerde, og nå tar ekspedisjonen plutselig en heilt annen vending. På kartet har Åsmund sett at ca 200 meter til venstre er det noe som heter Pikkstein. Et kulturminne inne på heia der. Det må vi bare se. Vi legger fra oss sekkene, og går lett innover. En går alltid lettere når en tar av seg en sekk som en har gått med lenge. Vi går i lett myrterreng, og vi ser på gpsen at vi snart er rett ved. Åsmund begynner å filme, og vi lager en filmsnutt om den store oppdagelsen vi nå kommer til å gjøre. Der borte står den. Pikkstein. En meter høy stein, og den ser ut som, en pikk, uten forhud, og i full reisning. Det er uvanlig å komme til en sånn plass, inne på heia. Faktisk så uvanlig at det er første gang. Hadde den stått på et museum hadde det vært passe interessant, men her…. ekte vare. Det er bra. Vi tar bilder. Olav foreslår at vi skal ta bilde av hverandre, sittende bak steinen, med et bein stikkende fram på hver side. Det blir skikkelig bra. Og gøy. Barnslig også, men samtidig veldig voksent.
Vi går tilbake til sekkene, og følger grensa og et steingjerde videre. Vi skal ikke gå så langt før vi skal ta en ny avstikker til motsatt side. Vi går omtrent 150 meter på grensa, før vi tar av igjen, og legger sekkene fra oss. Denne gangen skal vi finne en heller som står på kartet. Det er jo mange heller i heiene, men ikke alle har vært bebodd. Vi går innover et drag, og nedover mot ei flate, kikker på kartet og oppdager et større fjellutstikk 100 meter lenger framme. Det må være der, og der er det. Det er en kraftig heller, og omtrent et 15 meter breit fjell, hvor de 2-3 nederse metrene heller kraftig innover, og foran ligger det en svær kampestein. Her har det bodd folk. Vi kikker rundt. Jorda er flattrampa, og en kan fornemme at det har vært i bruk. Åsmund skal ta bilde av Olav under helleren, men et tre henger i veien. Det har stått heilt oppå fjellhylla, og knukket og falt og henger opp ned foran åpninga. Åsmund vil gjerne ha det vekk. De drar litt i det. Åsmund sier at vi bare skal drite i det, men Olav hører ikke etter, tar et siste rykk, og da kommer det. Det deiser i bakken med et smell. En halv meter fra Åsmund. Omtrent like langt fra Åsmund som den gjerdesteinen Olav skonsa med seg for to dager siden. Begynner å bli en vane, eller et mønster, eller en uvane, men ikke et umønster. Åsmund tar bilder.
Vi går tilbake igjen, sakte, og fascineres over stedet. Det er som en liten skjerma dal, hvor en nok kunne ha husdyra greit ramma inn, skjerma. Hvorfor havna menneskene her, langt fra sjøen, der hvor en både kunne ha tilgangen til sjøens og landjordas ressurser. De blei kanskje jaga, eller det var fullt med kysten? Det var kanskje bedre her.
Vi kommer tilbake til sekkene, og følger grensa videre langs et gjerde. Vi er på vei mot et krater vi har sett på fra veien. Bygginga av ny E39. Det er sprengt ut i store områder. Store mengder sprengt fjell ligger i enorme hauger, og det går anleggsveier. Det er bratt ned, og vi sklir og skrenser oss ned. Vi går over en gedigen steinhaug. Olav ser skytetråd innimellom, og håper at alle sprengmekanismer er utløst. Vi snakker om at vi håper at steinene vi går over ligger stødige, og Åsmund sier at det gjør de nok. Sekundet etterpå begynner den steinen Olav står på å bevege på seg. Åsmund fullfører setningen med, «stort sett».
Vi kommer over krateret, og må gjenfinne grensa på andre sida. Det er bare noen hundre meter til den gamle E39, og en liten gammel veistubb der, hvor det står en gammel kommunegrensestein. Vi drar oss over ei hei, ned i et skar og bratt opp igjen. Olav er litt foran og ser ei ørn eller noe som kommer flygende over tretoppene. Han roper på Åsmund. Ørna, eller hva det var, hører ropet, snur og flyr vekk. Åsmund hører ingenting, for han er bak en haug. Han får bare høre etterpå hva som skjedde. Antagelig var det ikke en ørn, kanskje en musvåk, men den fløy i alle fall vekk.
Vi går bortover et par små høydedrag, finne ingen grensesteiner, det er litt slapt her, men så begynner et grensegjerde, og vi drar oss nedover mot veien, som vi snart ser og hører. Rett før vi kommer ned på den lille myra rett ved veien, er det et slags ekstra gjerde, en steinsetting på omtrent 2 meter, rett ved siden av det egentlige steingjerde. Åsmund sier at det er et tullegjerde. Olav prøver å finne en forklaring, men den dukker ikke opp, bare noe om at kanskje det var far og sønn som hadde gjerdebyggingskonkurranse, eller at det bare var et lite lager med stein til det egentlig gjerdet.
Vi kommer fram til den gamle grensesteinen. Den er stilig. Det er den typen de har her i disse traktene. På den står det Søgne og Holum, 1923. Den gamle veien her sto altså ferdig i 1923. Den er nå nesten en gjenngrodd smal asfaltvei, som et par hundre meter går parallelt 20 meter fra den nye E39, som blir den gamle E39 om to år, når den nye står ferdig.
.
