Denne gangen skulle Svein være med. En gammel kjenning og turkamerat av Olav. Han er en type som blir trigga av grensegange og sånne ting. To biler. En ved etappens slutt, og en som vi kom oss til start med. Da Svein kom ut av bilen, så vi at han hadde en annen stilart enn oss, og visa versa. Åsmund og Olav gikk med sixpence og turtøy. Svein kom med caps og tettsittende treningstøy. Men i skogen er alle like, eller de er jo ikke det, men det blir riktig å si likevel.
For første gang måtte vi stå på grensa og vente på at biler skulle passere, ved E 39, men deretter var det bare oss og fuglene. Vi skulle gå den lengste etappen til nå, men vi kom i gang tidlig.
Det var begynt å bil veldig vår. Busker og kratt var begynt å spire med knopper, og det var varmt i været. Første del av turen gikk i ganske lettgått terreng, forholdsvis. Vi fant grensesteiner, leita litt, fant grensa igjen, og vandra i vei. Åsmund hadde sett på kartet at det var merka rester av en gammel postvei både vest og øst for grensa, og at vi kunne jo se om vi fant rester av den når vi kom i et drag mellom de to. Det sto ikke på kartet. Det skulle komme rett før et myrområde. Ja, jo, det måtte vi se etter.
I et område var det merka en orange strek på noen trær, ca to meter oppå, med et blått tau rundt. Vi funderte hva det skulle være til. Sporlek? Skiløype? Jaktgrense? Når en treffer på sånne ukjente ting i skogen, begynner en å fundere og diskutere hva det skal være, og når ingen av oss vet svaret, fabulerer vi fram og tilbake med åpne sinn. For de som vet svaret må det jo høres dumt og småmorsomt ut, men det er sånn det blir. Vi lurer jo på ting, og en blir sånn av å gå i naturen. En lurer på ting.
Vi begynte å se etter den gamle postveien som Åsmund hadde lest ble brukt mellom 1660 og 1770. Sikkert etter også, og ikke bare for postbud. Alle kan jo gå på en postvei.
Og der var den. Vi fant den, faktisk. Omtrent akkurat i det draget hvor vi så at det var sannsynlig, rett i overkant av ei myr. Det var en åpning i grensegjerdet som gikk der, på omtrent halvannen meter, og i begge retninger gikk det et tråkk. En kunne se at det var åpent i terrenget, og at jorda var flattrampa. Vi fulgte tråkket litt bortover den ene veien, og fant den der, og videre der, og opp der, og videre der. Vi datt heilt ut av grensegangen, og var over i postveisporing. Olav fikk en tanke i hodet. Dette var gøy, Når grensegangen er over, må vi over på å spore opp gamle ferdelsveier. Stilig. Ja, ja.
Vi gikk videre over et høydedrag og ned i et nytt myrdrag, med et lite vann. Sist vi kom til en sånn plass, var det paddefestival, men her var det stille. Idyllisk. Stillheten. Bare oss og fuglene, og mange andre dyr også, men de lagde ikke lyd.
Vi gikk opp ett drag fra myra og fant litt gjerde og grensesteiner. Mye av grensa går langs upser, altså skrenter. Det er jo litt varierende hvor i upsa grensa går, så når en kommer til ei, så må en noen ganger vurdere om en skal gå på toppen, eller på nedsida. Når en er tre kan en fordele seg litt, en nede og to oppe, eller to nede og en oppe. At grensa går langs ei ups er heilt naturlig, det er et naturlig skille for jakt, hogst og utnyttelse av jorda.
(Etter å ha gått mange turer i ganske likt terreng, er det ikke alltid så lett å huske hvordan det var, sjøl når en ser på kartet og prøver å huske, men det jo ikke noe å dvele med. Da var det vel ikke så interessant.)
Det begynner å bli tid for matpause, og vi ser at det er noe som heter Vardehei rett ved grensa. Vi går opp dit.
Agder har ikke så mange kneisende fjelltopper, veldig få, i nordlige deler over tregrensa er de jo mer tydelige, men her i lavlandet, er det stort sett bare heieområdet, en går i skauen, ser ikke så langt, ser mest inn i skau og knatter, men noen ganger når en først kommer opp på en høyde, så er det vidunderlig. Akkurat som en har gått i en slags depresjon eller dvale, og så plutselig så ser en alt så tydelig.
En sånn topp var Vardehei. Vardehei er kanskje det mest vanligste navnet på fjelltopper, eller heietopper, på Agder. Det er altså ei hei, med en varde på toppen. Akkurat det kom Olav på da han så varden. Åja, selvfølgelig, det er jo en varde på toppen, det er jo derfor det heter Vardehei.
Denne vardeheia var virkelig vakker. Buskasets overmann, eller overhei. Det var et durabelig rundskue. Vi kunne se heiene østover, til havet, til Mandal, til Marnardalen, til heiene nord, og heilt i nord så vi de snødekte fjell i Åseral. Det var faen meg fint. Jøss. Jøsses.
Det var fint å sitte ved varden og spise niste og sånn. Det må en kunne si. Prate om løst og fast, og tørke litt svett tøy i sola. Det var ei postkasse der med ei bok til å skrive navnet sitt i. Det finnes jo snart, ikke overalt, men på ganske mange topper, også de som ikke er merka som topper. Åsmund og Svein skreiv seg inn. Olav gjorde også, og siden de andre ikke venta på å skrive seg inn, kunne han lese hvem som hadde vært der før. Mest lokale folk så det ut til, i grendene omkring. Han leste at det var noen som hadde kommet seg opp ved hjelp av K.U., og leste det høyt for de andre som et spørsmål. Da kom det kontant fra Åsmund: Konsekvensutredning. Vi lo.
Det var ganske morsomt. En skal jo ha konsekvensutredning for alle ting, så hvorfor ikke for en topptur? Vi fabulerte om at det var en utredning om hva som ville skje om en tok den veien, eller den veien, og at det var et tjukt dokument som den herre gjengen hadde hatt med i sekken. Vi lo av våre egne fabuleringer. En kan ha det mye moro på tur. Det var også en annen morsom ting Åsmund sa, men som Olav ikke husker, men gøy var det.
Etter lunsjtid gikk vi videre. Som regel tar det litt tid før en finner linja i starten av en tur, eller etter en pause, men så fant vi den, i et ganske greit drag. Litt sånn nedover- og bortoverterreng. Om litt kom vi til noen lange flotte myrdrag. Vi så noen plasser rester av noen gamle kjerreveier, oppbygde steinsettinger, antagelig for at en skulle komme seg fram med hest og kjerre til myrene, som en utnyttet mer i gamle dager. De var ikke tydelige, men tydelige når en så dem. De sto ikke på kartet.
Det som heller ikke sto på kartet, dvs Norgeskartet på nett, var bekken på Søgne-sida av kartet. Flere plasser var det en bekk på Mandal-sida som stoppa akkurat på grensa. Den gjorde selvfølgelig ikke det, men i gamle Søgne kommune hadde de kanskje ikke vært så opptatt av bekker. I gamle Søgne kommune gjorde de stort sett som de ville, og så fikk de tilgivelse for det etterpå, eller ingen måtte bry seg. Ei gang ansatte de en fyr som skulle se etter at byggesakene hadde gått riktig for seg, og finne feil. Han fant en masse feil, men det likte de ikke i Søgne kommune, så han måtte bare slutte. Men bekk er bekk, også i Søgne.
Det var noen flotte myrer vi kom over. Store myrer, og heldigvis ikke så våte. Det hadde vært lite regn i det siste. Vi kom over Hoskuldsheia, og vi fabulerte litt over det navnet, men kom egentlig ikke fram til noe.
Vi kom til utkanten av ei grend. Teland. Ganske idyllisk. Alle disse herre grendene og heiegården på Agder. Det er en egen idyll med dem. Noen frodige og flotte områder, samtidig både storslagne og beskjedne, og en kan se på etternavnene på mange egder at de slekter fra mange av disse gårdene. Vi hørte barn som lekte.
Det vi heldigvis ikke visste var at siste del av denne etappen var skikkelig krevende. Opp og ned, krattete og en usigelig mengde velta trær. Noen steder lettgådd, men andre plasser skrenter og skråninger med juv. Noen steder går grensa virkelig på tvers av det meste, og det er som å gå med en støvel og en sko, eller med to høyhælte sko, den ene uten hæl, og gjerne midt ei en skog av einerbusker eller tett granskog.
På en topp, hvor det var litt luft, tok vi en ny matpause. Vi hadde litt utsikt. Svein hadde mista termosen sin underveis, men det var ikke så nøye sa han, for den var ikke noe fin likevel. Han fikk noe kaffe av Åsmund, som han tok i ei soloflaske. Soloflaske er ikke termos, men kaffe er kaffe.
Vi hadde hørt ulike fuglelyder heile turene, og noen var kjent og andre ukjent. Åsmund fant fuglelyder på nettet som han spilte av, og som vi kommenterte. Olav fortalte at han hadde en fugleinteressert kamerat som syntes det var så fint å sitte og drikke rødvin og høre på svartmeis. Han fabulerte også om hva slags rødvin som kunne passe best til svartmeis. Åsmund så for seg hvordan en kunne komme inn på polet og spør om hvilken rødvin som passa best til svartmeis. Vi lo. Godt. Lenge. En kan kan ha det mye moro på tur, mye moro som en ikke kan ha hjemme.
Resten av turen var krevende. Så krevende at det nesten er vanskelig å skrive om. Vi fulgte et nettinggjerde i tett granskog, bare avbrutt av buskas og skrenter. Vi kom i et litt lettere parti, før vi kom til en fjellvegg, hvor vi måtte vurdere om vi skulle gå rundt til venstre eller høyre. Vi gikk til venstre. Vi skulle valgt høyre. Et par meter på kartet kan noen ganger ta 10 minutter og vel så det, eller vel er kanskje ikke det rette ordet, men det er dette som er grensegange. Det kan bli utrolig utfordrende fysisk og psykisk, men så er det på grensegangen en kommer til alle naturens herligheter som ikke står på kartet.
Vi kom på toppen av Pramfjellheia, og deretter fulgte vi en tørrlagt bekk ned i et dalsøkk og litt videre opp langs et steingjerde. Der var det ikke så verst, og litt trolsk. Det var en heller i enden av gjerdet, og rett ved var det to store gjørmete groper i myra. Det var etter elg. Svein forklarte. Der dreiv hannelgen og rulla seg i gjørma i brunsten, og gjorde seg kåt og gal, før den gikk etter elgkua. Det lå spor etter elg og elghår der. Vi fabulerte litt om at vi kunne gjøre det samme, rulle oss i gjørma og ta en tur på byen, og se åssen det hadde blitt.
Like etter var det enda et sånt gjørmehål. Så dette var altså et område for brunst og opphisselse, men vi ble ikke opphissa.
Vi så at grensa fulgte ei ganske høy og bratt ups henigjennom, men vi blei enige om at vi kunne bare følge den på nedsida, siden det så ut som om den gikk litt opp og ned i upsa, men streken på kartet er ikke heilt likt det som er i virkeligheten.
Vi kom forbi rester etter enda en gammle kjerrevei, oppbygd med stein i en skråning. Vi kom opp i et smalere parti mellom to fjell som het Trolldalsreet. Vi lurte på hva som var reet der, men det var ikke så lett, vi visste jo ikke hva et re var for noe. Olav slo det opp på telefonen, som holdt på å gå tom for strøm snart, men fant ikke noe der. Åsmund så noen groper i ein liten hau, og lurte om om det var noe. Olav gikk også opp for å se og så gropene, og så også et par hansker som lå der. Olav sa til Åsmund at det var et par hansker der. Åsmund lurte på om det var han sine, men han hadde vel ikke hatt hansker med seg? Olav løftet opp hanskene for å vise ham, men det var ikke hans.
Svein fant en grensestein rett med foten av upsa, og vi gikk videre. Vi var ganske slitne nå og mobilene hadde lite strøm, så vi måtte prøve å gå på kartet. Vi fant cirka draget, men kikka av og til på mobilen og prøvde å finne steinene, men det var lite av det der i granskogen, Grensa gikk nok i upsa, og vi holdt oss nærme den. Til slutt måtte vi ned en skrent, og vi sklei og ålte oss ned mellom kvist og kvast og mosegrodde kampesteiner. Vi nærma oss slutten nå, og det var et gjerde som så ut til å gå i krattet og buskaset der ned til det store vannet som var der nede, som vi så foran oss.
Det var mye kratt og kupert igjen. Det var vanskelig å gå. Det var et skille på grensa i vegetasjon. Til venstre var det fri vekst, mens til høyre var det nedhogd og planta gran. Olav fulgte gjerdet og fant fram der. Svein og Åsmund gikk til høyre, i hogstfeltet. Men det var ikke så lett å gå der heller. Plutselig datt Svein og havna halvveis under ei gran, som brått framsto som et juletre. Svein lo, som en som plutselig hadde blitt en nisse, og syntes det var en positiv overraskelse.
Vi kom til traktorvei som kryssa grensa. her ga Svein seg og tok av mot høyre, til en gammel bilvei litt lenger borte, som vi skulle gå tilbake til bilen. Åsmund og Olav gikk heilt ned til vannet, og det var ikke så ille som det så ut. De kom ned til vannet og grensegangen var over for i dag. Det var godt å komme fram og fullføre, og det var fint der ved vannet. Og det var et jækli bra ekko, nok ekko til en heil setning. Olav skulle prøve, men fant ikke på noe å si, så det blei bare noen sliten grensegangerlyder. Åsmund tok bilder av vannet, og en holme i vannet, som vi på kartet etterpå fant ut at het Holme.
Da var det bare å gå opp til bilveien, men fanken heller. Her hadde grunneieren eller en innleid virkelig vært ute med motorsaga. Trær var felt ned overalt og lå på kryss og tvers. Det var antagelig en tynning av skogen eller noen sånn, og trærne lå bare igjen. Nyfelt så det ut til. Det var litt mer krevende å komme opp til bilveien, enn det en kunne tro, men en kommer jo fram til slutt.
Å gå på den gamle bilveien, en grusvei, var en avslappende affære, sjøl om det var god stigning i en kilometer før det gikk litt ned til bilen.
