Steinhytta

Der æ o! Der! Se der! Ser du? Rett der henne! Bag der! Det må være den!

Et sted på heia i Søgne skulle det ligge ei gammel steinhytte. Jostein hadde vært der et par ganger for en del år siden. Det hadde vært problemer med å finne den hver gang, men denne ganga hadde han funnet ut hvor det lå på kartet, så derfor la han like godt kartet igjen hjemme.  

Det var et åpent fint myrterreng, med små furutrær spredt omkring, og med små og større øyer av glatt fjell innimellom. Et veldig bra terreng å leite i.  

Jostein sa at dette ligna veldig på der hytta lå. Hytta skulle ligge på et berg, på et lite høydedrag. Jeg så meg rundt. Her var det mange muligheter.

Der æ o! Der! Se der! Ser du? Rett der henne! Bag der! Det må være den! Jostein så noe borte på et lite høydedrag omtrent 100 meter unna. Se der, sa han, der æ o! Vi måtte gå over ei myr og noe fjell for å komme bort til den, men jo nærmere vi kom, jo mindre ligna den. Den ligna mest langt ifra. Førsteinntrykket var bra.  

Det var altså ikke den. Det var en varde. Det var jo feil. Samtidig er jo en varde ofte bygd for å vise vei, så vi var vel på rett vei da, men i hvilken retning varden viste vei, det var ikke godt å si.

Neivel. Vi kikka omkring. Vi måtte bare leite videre da. Terrenget var igrunnnen åpent i alle retninger. Alt ligna altså på det stedet steinhytta skulle være. Alt stemte. Det var jo lovende.

Der! Der var det noe. Kanskje det var hytta? Kanskje var det det ja? Vi gikk bort. Det var faktisk steinhytta. Det var den. Det var det, det var absolutt den steinhytta. Det var ei steinhytte, det var jo det. Men det var vel ikke den?

Den vi leita etter gikk an å sitte inne i. Det gjorde det ikke med denne. Så det kunne ikke være den. Men vi nærma oss jo forsåvidt. Vi nærma oss på den måten at dette ligna mer enn det forrige vi fant, men om vi nærma oss i geografien var et annet spørsmål. Kanskje eit heilt annet.

Vi gikk videre, kikka litt her, og så litt der. Vi fant flere større varder. Noen litt sammenraste, som vi så nærmere på. Vi så om det kunne være ei sammenrast steinhytte. Vi kikka inn mellom steinene på et par varder. Vi så ikke så mye der.

Det var mange store varder i området. Jostein mente det hadde vært gjetere som hadde bygget dem mens de gjette dyra, og måtte oppholde seg lenge på samme plassen. Men han var ikke sikker. Ikke jeg heller.

Forrige gang Jostein hadde vært her med en annen fyr, hadde de ikke funnet den. Til sist hadde de satt seg ned og spist niste, og da hadde det kommet ei dame forbi. Ho visste hvor den var, og fortalte veien. Jeg foreslo for Jostein at vi kanskje bare skulle sette oss ned og vente på ei dame? Han syntes det var en god ide.

Vi måtte leite litt mer effektiv. Vi måtte gå breiere ut. Da vi kom til et vann, var det et passende sted for å gjøre det, for i vannet lå den ihvertall ikke. Jostein gikk til venstre, og jeg gikk til høyre. Nå skulle vi se.

Jeg gikk bort til et høydedrag i et myrområde. Ikke der. Jeg gikk bort til neste høydedrag. Ikke der heller. Jeg gikk videre. Jeg holdt alle muligheter åpne. Steinhytta skulle jo ligge i et åpent terreng. Det var en trøst at det var åpent.

Jeg gikk videre, litt lenger bort, litt lenger hen, og litt lenger bort. Jeg kom lenger og lenger hen og bort, men jeg hadde mobil med kart og gps. Det hadde ikke Jostein. Han hadde bare mobil. Kartet lå igjen hjemme, og GPS hadde han hverken hjemme eller på mobilen, så det var ikke noe å tenke på.

Det var fortsatt et veldig fint område å leite i, og vi hadde til nå sett en masse varder, ei intakt steinhytte, og et par halvveis sammenraste varder, som kanskje hadde vært steinhytter, og sånn litt forskjellig. Veldig staute og eiendommelige små byggverk i et område der det hverken var veier, bygninger eller stier, bare et lyst åpent terreng.

Det var såpass fint å utforske området, at ei stund skulle jeg ønske at vi ikke fant den steinhytta, men så tenkte jeg på Jostein. Han sa vi ikke måtte gi oss, så da måtte vi vel ikke det. Jostein hadde dessuten gitt ut ei bok som het «Alt om Søgne», så hvis vi gikk for å se på ei steinhytte i Søgne som han visste om, så måtte vi jo finne den. Sånn var det bare.

Det var et høydedrag til i det åpne terrenget jeg ikke hadde vært på. Det var nok det siste jeg måtte innom. Jeg måtte se det også, før jeg gikk tilbake igjen.

Var det noe der? Nei, det var sikkert ikke noe. Jo, det var noe der. Selvfølgelig var det noe der. På en høyde. Det skulle jo ligge på en høyde. Det var faktisk noe der. Var det det? Det var det.

Det var den. Det var ei hytte av stein. Altså ei steinhytte. Den var større enn det vi hadde sett til nå. Jeg kikka inn i den. En liten steinheller til å sitte på. Plass til en. Jeg gikk inn og satt meg. Ja, plass til en. Steinhytte som en person kunne sitte inni. Alt stemte.

Jeg hadde funnet steinhytta.

Det var jo egentlig Jostein som skulle ha funnet den, så selv om det var rett hytte, så var det også litt feil. Men rett skal være rett. Dette var ikke feil.

Jeg ringte til Jostein. Han svarte at det var Jostein. Jeg svarte at jeg var meg, og at jeg hadde funnet hytta. Han hørtes ikke overbevist ut. Jeg hadde funnet den utenfor det området han trodde at den lå. Jeg hadde dessuten ikke vært her før, men det hadde han. Han var bedre kjent.

Jeg gikk han i møte, og sammen gikk vi tilbake til steinhytta. Han var litt skeptisk, men han så også at det var den. Når han sa at det var den, så var det den. Det var godt å høre. Han satt seg inni. Det var plass til han også. Da hadde vi dobbeltsjekka at det var plass til en.

Vi var blaute på beina, og sultne, men vi hadde funnet steinhytta.

Da vi satt der og spiste, og fikk ny energi, tenkte jeg litt bedre. Det gjorde sikkert Jostein også. Hadde han visst nøyaktig hvor steinhytta lå, hadde vi ikke funnet alt det andre. Det vi hadde funnet var en heil skulpturpark. En heilt unik vardepark langt inne på heia. En turistattraksjon uten turister. Bare meg og Jostein.

Vi hadde sett alle vardene, og alle steinhyttene, og alle mellomting i heile området. Tenk alt en kan finne mens en leiter etter noe annet. En kan faktisk finne alt. Alt mulig. Det er veldig bra at en ikke alltid vet hvor ting ligger.

Når vi endelig hadde funnet den, hadde Jostein heilt rett om steinhytta. Han hadde ikke kart og gps på mobilen, men han hadde nummeret til dama som forklarte veien sist. Han ringte til ho, og ho fikk tak i mannen som kunne forklare alt sammen. Det var gjetere som hadde bygd vardene og steinhyttene.

Han som hadde bygd ”Tjuringhytta”, som de kalte denne steinhytta, var Nils Torkelsen Nomedal, f. 1841, og «som er så fint bygd at den står der den dag i dag.”

Det gjør den, og lurer du på hvor den ligger?

Spør Jostein, og hils fra meg.

(Ordet Tjuring kommer fra kjuring = hyrding. Kjur = ku, dvs. en som passer på kjyr.)