Kristiansands psykedeliske offentlighet

Kristiansand har en psykedelisk medieoffentlighet. Den består i hovedsak av avisa Fædrelandsvennen, og Facebooksida Sørlandsnyhetene.

Siden avisa Sørlandet gikk inn i 1990, har Fædrelandsvennen i praksis hatt monopol i Kristiansand, heilt fram til de sterkt frilynte Sørlandsnyhetene dukket opp i 2018, og blei store i 2019.

Norges 8. største by, Sørlandets hovedstad, har altså mangla reelt mediemangfold i flere tiår. At et fenomen som Sørlandsnyhetene dukker opp nettopp i Kristiansand er derfor på ingen måte overraskende. Det overraskende er at det ikke har kommet før, at det er så vilt, og at de fortsatt holder på (p.t. 21000 følgere).

Naive kristiansandere synes på alvor å mene at ytringsfriheten blir godt nok ivaretatt med én avis i Krs, og at det er greit med en redaksjonell gjeng på 6-7 stykker som skal bestemme hva og hvordan ting skal komme på trykk i byen. Om denne gjengen er aldri så reflektert, velutdannet, og fin på håret. Det er fryktelig naivt.

Mange er skeptiske og kritiske til alle medier utenom Fædrelandsvennen. En skepsis av gammelpietistisk karakter, og som er like sterk om det er Sørlandsnyhetene, New York Times eller Oddernes Menighetsblad.

Det siste året er det starta to alternative plattformer i Kristiansand av en viss størrelse, Argument Agder på nett og FB, stort sett med kommentarartikler, og Oh-K-Town på nett og papir, stort sett med anmeldelser og intervjuer. Begge inviterer folk til å følge og å skrive inn, men skjer det mye av det? Nei, folk har jo Fædrelandsvennen, som for tida tyter over av innlegg.

De som har starta Oh-K-Town og Argument Agder har skjønt noe viktig, nemlig hva offentligheten i Kristiansand trenger. At det trengs flere kanaler og plattformer for ytringer i Kristiansand, for å gi mangfold og god meningsbrytning. De har tatt ansvar, gjort noe, og fortjener støtte, ikke minst fra de som ikke liker Sørlandsnyhetene.

Men blir det sånn? Nei, folk tiltrekkes fortsatt av Sørlandsnyhetene, også motstanderne. En rekke folk fra bystyret, spesielt fra Arbeiderpartiet, også kulturfolk, er inne og kommenterer og er med å holde liv i sida, mot sin egen uttalte vilje. Det er bare å gå inn og ta en titt, og la seg både more og overraske.

Den jevne forsofne gammeldagse og naive kristiansander liker best Fædrelandsvennen, liker å lese i den og liker å klage på den, og sluker rått alt som står der, om de ikke vet bedre. Om jorda skulle gå under om to uker, og alle medier hadde vært fulle av stoff om det, ville halvparten av innbyggerne i Kristiansand, også halvparten av de i bystyret, ikke tro på det før det sto i Fædrelandsvennen.

Skjer det noe i tettstedet Kristiansand med ca 65000 innbyggere, som er verd å dekke lokalt, er det ett medium som muligens vil dekke det, Fædrelandsvennen. Skjer det noe lokalt i Bygland, med drøye 1000 innbyggere, kan det komme 3 medier; Setesdølen, Agderposten og Fædrelandsvennen. Noen som fortsatt er overrasket at det dukket opp et uortodokst fenomen som Sørlandsnyhetene i Kristiansand?

Hvor er alle de som blir rammet av SN, og som ikke kan fordra dem? Hva bidrar de med til mediemangfoldet? Olsen, Furre og resten av gjengen nede på kaia. Ingenting. Hvorfor ikke? Hvorfor har det de 30 siste åra ikke vært en nr. 2 avis i Kristiansand? Kan det være fordi de med penger og makt til å kunne starte et alternativ har vært godt fornøyd med tingenes tilstand, og Fædrelandsvennens passe kritiske journalistikk? Fornøyd med at de får lov til å holde på som de pleier, med å ordne ting seg imellom i ro og mak?

Om ikke Argument Agder lykkes, eller Oh-K-Town, eller folk støtter opp om andre gode plattformer, kan en bare vente på neste valg, om det fortsatt er Sørlandsnyhetene med 21000 følgere, eller om det blir Kjuttanyhetene med 30.000 følgere, eller Kunstsiloposten med 40.000 følgere som plutselig popper opp, og at ei Tverrfolkelig Fellesliste får flertall i bystyre, vedtar fri parkering i Kvadraturen, selger Bragdøya til Nikolai Tangen, og går i oppløsning etter 4 uker? Who knows.

Det er bare å vente og se.