Det gode byråkratiet

Byråkrater kommer ofte dårlig ut i litteraturen, i scenekunsten og i folks oppfatninger. Som vanskelige og vriene, pertentlige, firkanta, kalde og korrupte. De ødelegger for folk som vil noe, som har en idé, som skal ha en tillatelse, som skal få godkjent en tegning, som bare skal gjøre noe bra, men så sitter byråkratene der, finner en feil i søknaden, viser til en paragraf, bruker lang tid og tror de er noe. Tror at de fins. De tror at de fins, og det har de rett i. De fins.

Byråkratenes historie begynte med at de skulle kreve inn skatt, dele ut bøter, inndra eiendeler og pålegge ting. Kongen på toppen måtte ha eget folk til å gjøre den jobben. Folk som kom i skvisen og fort blei runde og korrupte eller firkanta og korrekte. Kongen blei bytta ut med politikere. Politikere kommer og går, men byråkratiet består.

Så gjelder det å skjønne hvordan byråkratiet fungerer. Den forrige regjeringa ville kutte i byråkratiet og ha færre byråkrater, men det blei flere. Jo mer de ville kutte, jo flere ble det. Hvis en vil endre på noe, kan det være lurt å ikke invadere, men bare la være å fore det en ikke vil skal vokse. Det er politikerne som forer byråkratiet med regler. Det er en grei huskeregel.

Noen ganger oppstår det situasjoner hvor en politiker sier at de ansatte i en eller annen etat eller sektor gjør en fantastisk jobb. Alle vet jo at det ikke stemmer. Som regel gjør de fleste en god jobb, noen fantastisk, noen under middels., og noen ikke i det heile tatt. Å si at alle ansatte gjør en fantastisk jobb viser at en ikke heilt har oversikten, skjønner at de får for lite betalt, og vil kompensere med god omtale.

Da Covid-19 kom, måtte politikerne agere, men hvem var det som satt på kunnskapen og kunne vurdere, analysere og gi innspill? Byråkratene.

Da kom de fram fra kontorene, Camilla Stoltenberg, Bjørn Guldvåg og Espen Rostrup Nakstad. Espen, som bare var en assisterende direktør og fullstendig anonym, blei på kort tid en slags folkehelt. Han fikk flere fangrupper på FB, «vi som heier på Nakstad», 27000 medlemmer, «vi som liker Espen Nakstad» 30.000 medlemmer. En tilfeldig byråkrat altså. Fordi det kom en pandemi.

Hvor mange andre såkalte helter finnes det i byråkratiet, som vi ikke vet om? Mange. Det er jo dem det gode byråkratiet består av, og som vi er fullstendig avhengige av for at at byråkratiet skal fungere stabilt i kommunene, i fylkene, i staten, i departementer, i direktorater og også i de store institusjonene som til og med Norges Bank. Der som det i alle år har vært trauste skikkelige folk, og hvor det bare var sentralbanksjefen folk kjente navnet på, men som alltid var en litt kjedelig og traust byråkrat.

Sentralbanksjefer så trauste og solide at en må google for å sjekke om en husker riktig navn på dem. Sist nå (google, sjekke) Øystein Olsen, og under ham var han med stadig stigende oljefondportefølje (google, sjekke) Yngvar Slyngstad. To typer en må sjekke navnet på sjøl etter at de har vært i jobben i 11-12 år.

Men så. Så vokser oljefondet, rikdommen og pengene, nettopp på grunn av offentlig, byråkratisk og langsiktig forvaltning. Da skjer det noe. Da er plutselig ikke byråkratiet så kjedelig lenger, heller ikke for de som egentlig ikke er så glad idet, og som er mest opptatt av penger, og som kjenner lukta lang vei.

En hedgefondforvalter i London kjenner lukta. En som i et intervju har sagt at han først ville bli rik, og så ville han finne meninga med livet. Litt underlig rekkefølge, men hadde han tatt det i omvendt rekkefølge, ville han kommet fram til at meninga med livet ikke var penger, og da hadde han ikke blitt rik. Men han ville ha jobben, og han fikk den til slutt.

Så skulle Sentralbanksjefen slutte, en som skal være sjef for den nye oljefondsjefen. Da ble det ikke som før med å gi naturlig opprykk til en i den nære krets. Denne gangen ei dame. Nei, da søkte selveste NATO-sjef på jobben. Han ville ha jobben, gikk ut i krigen og fikk den til slutt.

Nå er ikke Norges Bank lenger et sted som styres av to trauste og anonyme byråkrater, men en milliardær og en NATO-sjef. Nå skal gode gamle Norges Bank ut i krigen på verdens børser.

Nå kommer vel det samme med å skje med Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Når de skal ha inn nye der, da kommer politikerne, for da er det blitt prestisjejobb. Da søker kasnkje Støre som helsedirektør, og Hadia Tajik som assisterende helsedirektør, og Erna Solberg som leder av Folkehelseinstituttet?

Ting eser og sklir ut. En dag kommer folk til å savne det gode gamle trauste byråkratiet. Det kjendisfrie og kjedelige byråkratiet. Hvor det ikke fins hverken helter eller skurker, vinnere eller tapere. For en byråkrat kan aldri bli en fantastisk god byråkrat. Vi har ikke verdensmesterskap i byråkrati, eller olympiade i byråkrati. Vi har byråkrati, og vi har den gode byråkraten. Den som gjør at ting fungerer som det skal. Den som jobber sakte, sikkert, nøyaktig, pliktoppfyllende, og som ikke gjør en fantastisk jobb, men en god jobb, og som jeg ikke heilt husker navnet på.

Ingen nevnt. Ingen glemt.