Stillheten

Det skjer.  Først hører vi snakk om det.  Et rykte.  Og så bare skjer det.  Alt stopper.

Lyden av en verden som stopper er en rar form for stillhet.  Svarttrosten er en del av den stillheten,  lyden av ungene som leker i gata på formiddagen, og alt sammen under en himmel uten et eneste fly eller striper fra fly.  Til å begynne med var det litt skremmende, litt fascinerende, men først og fremst annerledes, noe vi ikke hadde opplevd før.  En ny situasjon dukker opp fra ingensteds, og den spør oss: Kan du håndtere dette?  Selvsagt, svarer du, og lurer på akkurat det.

Vi var rolige, sindige sørlendinger, men det var uvirkelig.  Dag etter dag uten arbeid, uten skole og barnehage, uten å kunne være sosiale, gå på fest, dra på hytta.  Og så denne nye stillheten.  Lyden av ingenting som skjedde.   Og etter noen dager, med Covid-19 i alle medier, og diverse eksperter på repeat, dukker en foruroligende tanke opp: Hva hvis jeg blir smittet?  Eller mine kjære?  Hva hvis vi blir alvorlig syke?  

Stygge ting skjer i Italia.  Flere titalls leger og sykepleiere er døde.  Samfunnet er på randen av kollaps.  Og fra USA – fattige døde som stables i enorme massegraver ute på Hart Island.  Børsene er i fritt fall.  Bedrifter slås konkurs.  Hva er det som skjer?  Hvor kommer dette til å ende?  Her i Norge dør det ikke mange.  Her er alt stengt, og folk gjør akkurat det helseminister Høie sier  de skal gjøre.  Selv årets russ virker resignerte.

I butikkene kan du lukte angsten.  Menneskene vandrer usikre rundt reolene, og enkelte  viker hurtig unna når du kommer gående.  De har angst i blikket.  Ingen veksler et ord.  Annerledes da i skogen.  Her er det massevis av folk, god påskestemmning og blide fjes,  og nesten alle sier ”Hei!”, (så mange at du lurer på om det er Bent Høie som har befalt dem å si hei?)  Skogen blir plutselig det sosiale midpunktet i samfunnet, et  møtested for å  drikke kakao, og smile.  Det er i skogen det skjer.

Det var noe eventyrlig over disse ukene!  Som om verden var blitt en film.  Plutselig forstod vi  at vi er en tilpasningsdyktig art, og at vi er i stand til å leve våre liv på flere måter enn hva vi er vant med.  Fra det store utland hører vi om dramatiske fall i forurensing, herunder CO2 utslipp,  blå himmel over millionbyene, og dyr som vender tilbake til områder de var skremt bort fra.  Noen begynner å se på denne krisen som en mulighet til noe bedre.

Det var da.  Nå har det gått mange flere uker, og vi begynner å bli lei.  Det vil si – det er noen ting vi begynner å bli lei av.  For eksempel at man ikke kan gå på byen å ta en øl med gode venner, ha en hyggelig fest, se en fotballkamp eller gå på en konsert, gi gode venner en klem osv.  Vi savner å kunne ha lave skuldre.  Vi savner tankeløsheten. Og vi ser fram til å kunne kaste tometersregelen i hue på Bent Høie. 

Likevel.  For de av oss som enn så lenge er uberørt av viruset har denne tiden også vært en nådetid.  En overraskende pause fra våre akk så travle liv, en sjanse til å tenke etter, puste dypt, lytte til fuglesanger, gå på utallige fine turer i vårskogen.  Vi har lært noe vi ellers ikke ville lært.  Noe om livets sanne verdier.  Og det tar vi med oss videre.

Tor Jones