Statuen av Henrik Wergeland

Alle ting som er gamle og utdaterte har noe skremmende ved seg!  Tenk bare på hva som befinner seg innerst på gamle loft, i forlatte hus, eller innerst i ditt eget mørke minnekartotek.  Fortiden er uvirkelig, og hvis den plutselig viser seg i nåtiden, føles det litt uhyggelig.  Statuer av framstående menn (og noen ganske få kvinner), plassert midt i våre offentlige fellesrom,  er et forsøk på å tvinge fortiden inn i nåtiden.  Vi skal minnes de store døde.  Vi skal vende blikket bakover, og huske fedrene som kjempet mens mødrene gråt, osv. 

Dette fungerer ikke.  Når jeg passerer statuer av menn til hest i byer i Europa, eller statuen av Kong Olav på kaia i Kristiansand,  berører de meg ikke.  Det kunne det like gjerne vært julenissen som sto der.   Disse statuene framstår som et stykke klam og forsteinet historie uten relevans for den tiden vi lever i nå.  Statuer er symboler, hevdes det, men i så fall er de likegyldige symboler på noe forlorent, noe gammeldags og størknet,  sentimentalt og humørløst.  

Slik er det imidlertid ikke med statuen av Henrik Wergeland!  Den er helt annerledes.  Når jeg passerer den må jeg alltid, absolutt alltid, stanse og se opp til Henrik der han står, med bakoverlent hode og lukkede øyne.  Skulpturen av Henrik er Gustav Vigelands absolutte mesterverk.  Henrik står der som en mystiker.  Han taler til meg på tvers av tiden, han beriker mine tanker, og åpner et port innover, til sinnet, sjelen, og poesiens verden.   

Drømmer han der han står?  For meg ser det ut som han mediterer.  Bak hans panne er selvbedragets gardin trukket bort, og han dveler i en poetisk taushet som bare delvis er av denne verden.  Hans sinn var grenseløst!  Et overflødighetshorn hvor det strømmet vidd og fantasi, stjerner og blomster, kåthet og stridbarhet, latter og glemsel, lek og alvor, og livsglede, livsglede, livsglede!  Når jeg av og til dykker ned i hans ”Skabelsen, Mennesket og Messias”, overveldes jeg av hvilken menneskelig skattkiste den mannen må ha vært.  

Og slik er det: gamle statuer er som oftest et fullstendig likegyldig stykke bronse, men i sjeldne tilfeller noe som taler til deg utenfor tid og rom.  Vi er heldige her i Kristiansand! Ikke bare har vi det beste været, de fineste damene, og det flotteste torvet – vi har Norges flotteste statue av byens største sønn – plassert midt i sjakkbrettet.  

Se opp til Henrik, bysbarn!  Han er en portal.

Tor Jones