Et tilbakeblikk på de framoverlente

Hvor framoverlent går det an å bli? Veldig. Og hva er vitsen? Jo, den er sånn: «Det var ei gang to stykker som konkurrerte om hvem som kunne lene seg lengst ut av vinduet. Plutselig vant den ene.»

Det er bare en vits, men så framoverlent går det an å bli.

Folk var ikke framoverlente før. De snakket i alle fall ikke om det. Det var noe en begynte med rundt tusenårsskiftet. Da fant noen ut at det gjaldt å være mest mulig framoverlent. Det var i Høyrekretser, der de tradisjonelt har sittet bakoverlent ved sine kontorpulter. Nå var det på tide med nytenkning. Nå ville de være framoverlente. Siden har dette begrepet festa seg som et slips som har satt seg fast i splitta, og virkningen er omtrent den samme.

De framoverlente er heldigvis på vei ut nå. De holder på å bli bytta ut av de proaktive. De proaktive har begynt å komme inn før alle de framoverlente har kommet seg ut, så de går litt i hverandre, men så lenge de holder seg til enmetersregelen, så går det seg vel til.

Å være framoverlent skal bety å være offensiv og på hugget. At du ikke skal sitte med beina på bordet når f.eks. en investor, isbilen eller Nicolai Tangen kommer forbi.  

Noen er bare framoverlente på jobb, mens noen legger det inn som en permanent holdningsendring. Men en må passe seg når en møter andre som også er framoverlente. En kan fort stange hodet i hverandre, eller havne i et heftig tungekyss.

Et spørsmål som også er aktuelt, er hvor framoverlent går det an å bli før en stuper i bakken, hvis en både jobber i næringslivet og er politiker? Mange mener nemlig en må være framoverlent begge steder, så da kan en fort bli dobbelt så framoverlent som andre. Da kan det gå galt.  

For noen år siden var det en næringslivsmann og Høyre-ordfører i en sørlandsby som var så ivrig på å være framoverlent, at når han gikk fremst i 17. mai-toget, så det ut som om han når som helst skulle gå på trynet. Han redda seg på at han også var en smule baktung. I politikken gikk han på trynet stadig vekk, men det var heldigvis ikke mens han gikk i 17. mai-toget.

Når begynte denne framoverlente filosofien egentlig? Det var vel da noen så at den kunne ha sine fordeler. En barndomskamerat fikk seg sommerjobb på torvet i Kristiansand, rett etter ungdomsskolen, tidlig på 80-tallet. Der solgte han frukt og grønnsaker. Det hendte stadig vekk at det kom lett sommerkledde damer med utringa bluser og ville handle. De spurte ofte om hvordan den og den varen var. Da svarte han at de måtte bare se sjøl, med det resultatet at de lente seg framover for å se. Da fikk de sett det de ville, og han fikk sett det han ville.

Han var for øvrig kristenkonservativ, og ikke så begeistra for mye tanker, men som framoverlent var han nok en av pionerene i Kristiansand, som også fikk damene intetanende med seg.

Det er ikke lett å skulle finne ut av de fremoverlentes historie på Agder, men vi kan gå tilbake til 1910, når tegninga øverst er fra. Den er hentet fra digitaltmuseum.no og tegnet av Fredrik Christian Bødtker. Den viser bergenser og skuespiller Ingolf Schanche til venstre, og til høyre sjefs-sørlendingen Vilhelm Krag, som det året var sjef på Nationaltheatret. Som vi ser er bergenseren sterkt bakoverlent, mens sørlendingen Krag er sterkt framoverlent. Det året nektet Schancke å spille en usympatisk rolle på teatret, så det kan være det som er foranledninga på Krags framoverlenthet. Teksten lyder i alle fall:

Schan(cke)dalen paa Nationalteatret/Teaterchef Krag:

«Jeg har lagt, det bør du vide, Silkehandskerne tilside!»

Det er ikke negativt å være framoverlent, spesielt ikke hvis du har boksehansker på. Det er heller ikke negativt å være bakoverlent, sjøl om du er bergenser. En må bare variere, og være i bevegelse, så holder en blodomløpet i gang, akkurat som i dette tilfellet hos Schanke og Krag.