Trykk “Enter” for å komme videre

Arbeiderpartiet – en suksesshistorie

Arbeiderpartiet får stadig lavere oppslutning. På de siste meningsmålingene får Arbeiderpartiet under 20 prosent. Noen sier det er krise, men det er ingen krise. Det er en suksesshistorie.

En gang tar alle ting slutt. En dag må Bjørn Dæhlie legge opp, en dag virker ikke hodelykta lenger, en dag legger ikke høna flere egg, og en dag har ikke Arbeiderpartiet noen egg å lage omelett av.

Fra 1927 og opp til nå har Arbeiderpartiet vært det desidert største og mest dominerende partiet i Norge. De var så store og mektige at de nesten kunne gjøre hva de ville i tiår etter tiår. Var det noen i partiet som tenkte noe annet enn flertallet, blei de ofte trua og pressa til å stemme mot sin egen overbevisning. Og det gjorde de. Men hvor lenge kan en piske folk? Folk flest har god økonomi og utdannelse nå. De er ikke lenger så gudfryktige eller arbeiderpartifryktige som når folk både så Gud og Gerhardsen på høylys dag, gjerne i en og samme person.

Mange partier har vært store og blitt små, som Venstre og Kristelig Folkeparti, og mest av alle Norges Kommunistiske Parti. De blei utradert med god hjelp av Arbeiderpartiet som forfulgte dem med lovlige og ulovlige midler. Når Arbeiderpartiet nå krymper, så gjør de det fordi velgerne går over til andre partier, ikke fordi noen forfølger dem. De kan krympe i ro og mak. De burde være fornøyd med det.

Arbeiderpartiet blei stifta i Arendal i 1887, som et indirekte resultat av det store krakket året før. Nå som det er Arbeiderpartiet som får et krakk, er det kanskje en ide og dra tilbake til Arendal, til Arendalsuka, og fortelle andre om hva som skjedde etter at partiet ble stifta. Det har vært en formidabel suksess, som det er få partier som får oppleve. De burde stå på stand i Arendal og spre det glade budskap.

At partier blir til, vokser, splittes opp, krymper, slår seg sammen eller forsvinner er heilt naturlig og bra for et demokrati. Det er ingen krise. Det er utvikling. Det er utvikling til et demokrati hvor hver og en stemmer etter egen overbevisning.

I 1887 var det krise, på 30-tallet var det krise, og etter krigen var krise. Krisene var grunnlaget for Arbeiderpartiets beste perioder, men det nytter ikke å rope krise når det ikke er noen. Det blir det ikke noen ny suksesshistorie av. Det går en grense, og i noen tilfeller også en sperregrense, for alt.

Vær den første til å kommentere

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Mission News Theme by Compete Themes.