Et framtidsretta postvesen

Alt skal være så framtidsretta. Det er ikke så nøye med dagen i dag, det er framtida som gjelder. Sånn er det også i postvesenet.

Her i Bygland i Setesdal, er ombæringa så framtidsretta, at Morgenbladet som kommer ut på fredag, og Klassekampen som kommer ut på lørdag, av og til ikke kommer i postkassa før mandag. Altså henholdsvis 2 og 3 dager inn i framtida. Det blir spennende å følge utviklinga videre. Her er det uante muligheter.

Andre ganger er ikke mulighetene så mange. Lørdag 3. januar 1903 blei postmannen Gunnar Turtveit tatt av et snøras mellom Odda og Røldal. Der lå han fastklemt i ei luftlomme. Han klarte etterhvert å lirke av seg posthornet og begynne å grave. Han kom seg ut av raset ved egen hjelp, etter å ha vært under snøen i 56 timer.

Dagen etter fortsatte han ruta, for posten skulle jo fram på den tida.

Da jeg var liten kjørte vi ofte over fjellet, fra vestlandet til østlandet, og veien gikk mellom Odda og Røldal. Da jeg hørte denne historien på slutten av 70-tallet, sikkert lest opp fra NAF-boka, gjorde den et sterkt inntrykk. Jeg tenkte ganske mye på han postmannen hver gang vi kjørte den veien. Jeg så han for meg der i snøen, hvordan han gravde seg ut ved hjelp av et posthorn.

Minnene om postmannen Gunnar svant hen, inntil en annen Gunnar, min bror, for 3 år siden sendte et brev til meg fra Seattle i USA. Jeg bodde da i Ny-Hellesund i Søgne, og vi hadde nettopp fått nye postnummer. På konvolutten hadde han skrevet 4640 Søgne, men det riktige nå var 4644 Søgne.

Brevet klarte seg fint over Atlanteren, inn i Europa, inn i Norge, heilt fram til Brennåsen, 1 mil fra Ny-Hellesund. Der så de at det var feil postnummer, og sendte brevet i retur til min bror Gunnar, i Seattle i USA.

Det hadde bare 1 mil igjen, men så svikta det, uten at noen tilsynelatende var nedsnødd.

Brevet kom fram noen måneder etterpå, da det blei sendt sammen med ei t-skjorte inni en annen konvolutt, med korrekt adresse. Det blei altså på sett og vis smugla inn til Ny-Hellesund.

Da dette skjedde med brevet fra Gunnar bror, dukket minnet om postmannen fra Røldal, Gunnar Turtveit opp igjen. En kan trygt si at tidene hadde forandret seg, og ikke bare postnumrene. Den gang i 1903 var ikke «Vi lever for å levere» eller «Posten skal fram» et slagord, det var bare sånn at posten skulle fram, uten slagord. Posten skulle leveres. Det var det som var poenget.

Hva tenkte den godeste Gunnar Turtveit på da han lå under snøen der. Han hadde gått sammen med en assistent, som hadde unngått raset og gått etter hjelp, men det visste ikke Gunnar. Han lå der og hadde ikke kurs i HMS, ikke kurs i krisehåndtering, og på då den tida var jo heller ikke den positive tenkninga oppfunnet.

Ikke fantes det mindfulness, og ikke var Petter Stordalen der og skreik at han ikke måtte gi seg på tørre møkka. For mange terapeuter, psykologer og pedagoger i dag er det derfor umulig å forstå at han klarte seg.

Han lå der, 4 meter under snøen 3.janaur 1903, 4. januar 1903 og 5 januar 1903. Han lå der og måtte klare seg sjøl. Folk hadde leita etter ham, og han hadde hørt dem, men de hadde gitt opp etter to dagers leiting. Sånn er det av og til. En gir opp og venter på våren.

Etter dette fant Gunnar rett og slett ut at om han skulle overleve, så måtte han klare det sjøl. Han klarte å lirke av seg posthornet, og begynne å grave.

Da Gunnar kom opp i friluft etter over to døgn, lå det noe skiutstyr der som leitemannskapene hadde latt bli liggende igjen. Han merka stedet hvor han hadde gravd seg opp, og hvor postsekken lå, og kom seg ned til folk i Seljestad. Noe av det første han sa var at de måtte gå opp å grave opp postsekken. Neste dag fortsatte han på ruta mot Røldal.

At posten skal fram er en ambisiøs ting. Å gå med overskudd er ikke særlig ambisiøst. Gunnar Turtveit gikk med dundrende underskudd når han lå der under snøen, og bautaen som står etter han, kosta også en del, men posten kom fram.

Det er skrevet mye om posten, profitt, overskudd, nedskjæringer, postkontor, post i butikk, men lite av det skrives i brev, så derfor blir det stadig mindre å frakte rundt for postbudene. Sånt blir det mindre overskudd av, og postbudene blir færre.

Og sånn går nå dagene, og ukene, og årene, og de stadig færre postbudene. Ikke rart postvesenet sender brev i retur. Da blir det sendt en gang til, og de får mer å gjøre i framtida, akkurat som når de dropper utkjøring en dag, og sparer posten til en dag eller flere fram i tid.

Om det er mørkt og tomt i postkassa i dag, kan vi altså se framtida lyst i møte sammen med postvesenet.