Den russiske dukkespilleren

På ungdomsskolen blei jeg fascinert av Sovjetunionen. Det var under den kalde krigen. Det var noe med det fremmede. Det litt skumle landet som en ikke hørte så mye fra, landet på den andre sida.

Jeg fikk lyst til å lære meg russisk. Jeg meldte meg på et kveldskurs. Det var spennende i begynnelsen, men så blei det kjedeligere etter hvert og det blei bare med det halvåret.

I 1984 var jeg på Interrail med min bror, og vi dro med tog gjennom Øst-Tyskland til Vest-Berlin. Det var spennende. Vest-Berlin var som ei øy i det kommunistiske Øst-Tyskland. Etter noen dager i Vest-Berlin ville vi en tur inn i Øst-Berlin, den sovjetiske sonen.

Vi kom til grenseovergangen Checkpoint Charlie, sterkt bevokta av russere. Vi måtte gjennom sluser og porter, kontrolleres med pass og skjema og diverse. Jeg syntes russerne var skumle. Høye typer i stive uniformer og noen voldsomme militærluer. De så strenge og dystre ut. Det virka ikke på noen måte passende med å prøve seg på noen russiske gloser.

Dagsturen i den sovjetiske sonen i Øst-Berlin var en stor kontrast til vest, lite farger, lite trafikk, mer grått, mer orden og mindre liv, og vi forlot Øst-Berlin samme vei som vi gikk inn, forbi de russiske vaktene. Ingen gloser.

Men fascinasjonen holdt seg. Etter videregående begynte jeg på russisk forkurs på Universitetet i Oslo, og fortsatte på grunnfag, men så blei det igjen kjedeligere. Jeg hadde på sett og vis lært nok. Hadde lært nok til å kunne lese, skrive litt og stotre.

I 1990 skulle min pedagog-far besøke kollegaer i Sovjet. Jeg ble med som en slags tolk/skiltleser. Jeg leste skilt og stotra litt når det trengtes. Jeg fikk brukt alt jeg kunne av russisk. Det var en eksotisk oppdagelsestur i ei spesiell tid da Sovjetunionen var i oppløsning. Da Sovjetunionen forsvant, var ikke russisk så eksotisk lengre. Det blei med den ene turen.

I 1992 starta det opp med internasjonale figurteaterfestivaler i Kristiansand. Et år skulle det komme en trupp fra Russland. Siden jeg kunne litt russisk, og dreiv med sceniske ting, blei jeg spurt om å være guide for dem. De blei litt skuffa over guidens haltende russiskkunnskaper, men vi tok det igjen på kroppsspråk og mimikk. Det var nok til at vi kunne kommunisere på vekselvis russisk, engelsk og tysk, alt etter tema og med hvem av dem. Og da vi skålte i vodka var språkproblemer borte vekk, russisken fløyt og vi snakka om alt mulig.

Jeg fortalte at jeg hadde vært i Øst-Berlin i 1984. Da fortalte den ene dukkespilleren at han hadde tjenestegjort der på den tida, og vært vakt på Checkpoint Charlie.

Hæ? Hadde han vært vakt på Checkpoint Charlie? En av de skumle typene som tjenestegjorde der var altså dukkespiller? Det var heilt utrolig å tenke på. Den gangen kunne jeg ikke forestille meg noe annet enn at de typene der var yrkessoldater med skarpladde våpen, og ikke noe annet.

At en av dem var en dukkespiller? Så feil inntrykk kan en få. En soldat kan altså være en dukkespiller. Selvfølgelig kan han det når en tenker etter, men det er ikke alltid like lett å tenke etter. Ikke under en kald krig, og heller ikke under en varm.

Soldat og dukkespiller. Jøss. Ikke samtidig da. Det går jo ikke. Eller?