Kristiansandstun på Rysstad

I så mange år en kan huske har det på Kristiansand museum ligget et Setesdalstun. 10 bygninger som skal vise hvordan man levde i Setesdal opp til 1920-årene. Nå er det stort sett folketomt gjennom året på dette tunet, noe som også får fram poenget med at mange områder i Setesdal med sånne hus er fraflytta.

For ikke første gang er det snakk om å flytte bygningene tilbake til Setesdal, til Setesdalsmuseet på Rysstad. I Europa ellers foregår det prosesser med å tilbakeføre museumsgjenstander til sin opprinnelse. Dette er i tida, men den lokale kolonialismen er ikke lett å ta et oppgjør med.

Men vil denne tilbakeføringa av setesdølsk bygningsmasse avslutte denne skeivheten i bygningsflytting og historiefortelling? Vil ting komme i balanse? Nei, det må selvfølgelig kompenseres for at kystfolk og utlendinger har latt være å dra oppover dalen når de skulle oppleve setesdalskultur, og dermed også brukt pengene i Kristiansand, og ikke i Setesdal.

Det bør derfor som kompensasjon etableres et tilsvar, et Kristiansandstun. Det må ligge på Setesdalsmuseet. Da kan det kompenseres med at setesdøler, turister og besøkende som kommer nordfra, ikke drar heilt til Kristiansand for å oppleve den kulturen de har der, men kan oppleve den på Rysstad i Setesdal.

Kristiansandstunet må ha litt større appell enn det triste Setesdalstunet i Kristiansand, som har ligget der som en bytting i skogen. Dette tunet må selvfølgelig være moderne, og bli en blanding av et historisk museum og et opplevelsessenter, og inneholde essensen av det du finner i Kristiansand.

Først av alt må en ha nok parkeringsplasser. De legges midt inne i Kristiansandstunet, både på gateplan og i en kjeller under. På veien inn må det være en labyrint med enveiskjørte gater, lyskryss og omkjøringer pga veiarbeid. Busser og bobiler har forkjørsrett.

I sentrum av tunet må det være ei fontene som stort sett virker, og hvor det sitter guider kledd ut som kristiansandere, altså forholdsvis greit kledd, med innøvd frikrikasmil når de sier: Unnsjyll mæ, kan æ hjælbe dæ?

Det må selvfølgelig være en miniutgave av gågata Markens med et par hus på hver side med en sjeleløs motebutikk, en butikk som selger dill og dall fra Kina, en butikk som har gåpapir i vinduet hvor det står at noe åpner snart, og et bageri der de selger tolvøres, blaudis, brus og påsmurde rundstygger.

Hver halvtime kommer en kristiansander fra den ene sida, og en fra den andre, og når de møtes utspilles følgende dialog:

• Javeeel!
• Javææl
• Se det!
• Ja, så du æ ude å går?
• Ja, æ æ i grunnen det.
• Så gøy!
• Ja, du ved.
• Ja, sånn æ det.
• Snakkes!
• Snakkes!

Den ene triller på en sykkel, er litt rufsete i tøyet, og skal hjem til Grim. Den andre har ikke sykkel fordi det ikke passer til antrekket. Hun skal hjem til Lund til si mor og de.

Så må det være en miniutgave av Posebyen, et gammelt hus som ser 1800-talls ut utapå, og 2020 ut inni, og et bedehus med et navn som slutter på -ia. Inni bedehuset kan en både få omvisning av en entusiastisk ungdomsleder, og kjøpe vafler fra stabel og småbitter traktekaffe.

Så må det være en minutgave av Dyreparken med ei sabla gøy sklie og en kjempeskummel karusell, en sjimpanse i bur, (utkledd ungdom på sin første sommerjobb), og selvfølgelig en sjørøver som går rundt og synger og knurrer, og selger blinkende plastikksverd til 299 kroner.

I utkanten av tunet ligger et spisst og et ruglete utformet kulturbygg som skal sette stedet på kartet.

Rundt i tunet kan du kjøre med City-train, som skrangler og rister, og med sjåførguide som har tatt kurs i oppramsing og monotont stemmeleie. Denne kontrasten mellom søvndyssende guiding og komfort, som gjør at du umulig får hvile, er en av kristiansands spesialiteter og koster deretter.

Når du skal ut igjen, får du med deg ei parkeringsbot, og du må finne en ny vei ut pga ei ny envesikjørt gate, og graving i veien. Ut av Kristiansandstunet står det en plakat: Takk for besøget. Så koselig. Kan du ha det greit? Kjempe.