Av Nina Eilertsen
Som selger, kommer jeg meg mye rundt om i Agder og dumper borti både mer og mindre hverdagslige opplevelser.
Forleden varm og solrik dag var jeg innom Vennesla og ville prøve lykken hos Huntonit.
Jeg parkerte bilen på en oppmerket parkeringsplass, et lite steinkast fra en gjeng arbeidskarer som nøt nista si på en benk i skyggen. Ettersom ingen ventet på meg tok jeg meg tid til å besvare en Snap med en selfie. Jeg er ikke så flink på sånne selfier, så det tok 6-7 forsøk før jeg senket mobilen ned i fanget for å sende resultatet. Da oppdaget jeg at alle karene på benken stirret på meg. Sånn samtidig. Lurte først på om jeg hadde parkert feil, men resonnerte fort at det faktisk var en parkeringsplass jeg sto på. Derav mitt trolig spørrende blikk mot dems stirrende da jeg kom ut av bilen.
– Øy du, tok du bilde av oss, eller?
– Eh, nei. Jeg tok bare en selfie altså. Dere skulle sagt det om dere ville at jeg skulle ta bilde av dere.
Det ble et kort besøk uten salg inne hos Huntonit, men lunchgjengen på benken i skyggen ble skikkelig glade når jeg tilbød meg å ta bilde av dem før jeg satte meg inn i bilen igjen for å dra videre. Hva jeg skulle bruke bildet til, visste vel hverken de eller jeg. Men en slags fangst ble det uansett. Og en bekreftelse på at Huntonit-egder er fine egder.
Vær den første til å kommentere